Denne skoleuka har vært tøff. Var ikke akkurat helt uthvilt etter å ha kjørt 15 timer i helga og jeg har kjempet mot nakkevondt og hodepiner hele uka. Det er med et lettet hjerte at jeg legger kroppen ned i senga om noen få strakser. De andre norske jentene har dratt til Sydney for å bo på hostell og oppleve byen. Men jeg kjente at 1)Jeg er altfor sliten til å ha en så aktiv helg 2)Jeg vil heller se byen med noen australske enn med nordmenn og 3)To av de norske takler jeg ikke godt nok til å være en hel helg sammen med dem. MEN! På søndag skal jeg være med på colorrun i Sydney med de andre norske! 5km og masse fargesplæsj... Det blir så bra, det! Selv om jeg må sykle til toget som går kl 5 om morgenen... Jaja. Jeg har fått tilbud av så mange folk om å bo hos dem i Sydney, at jeg føler nesten ikke jeg kan dra dit og bare bo på hostell! Får heller spørre når jeg skal dra med Betina og venninnen.. :)
Jeg vet ikke helt hvorfor jeg har vært så sliten denne uken, men jeg tror det tar veldig på å bli grillet sånn på skolen hele tiden. Må alltid være på hugget, og alltid klar til å skulle imponere. Noe som ikke er så lett når du ikke aner hva legene er ute etter når de spør spørsmålene. Så kommer noen andre og svarer også tenker jeg "Men det der visste jeg jo!!!" men det kan jeg jo ikke si :P Det er bare at jeg ikke alltid skjønner hva du er ute etter når du sier "hva er det som forårsaker dette" også er det hundre skritt fram som forårsaker dette... Da vet jeg ikke hvilket skritt du tenker på, du slitsomme lege. Jeg burde sikkert bare bry meg mindre hva de tenker om meg, men det er ikke så lett. Jeg prøver heller å bli venner med dem, og denne uka endte jeg opp med å hjelpe en av de mest bitchy legene å velge og legge ut bilder på eHarmony. Så sa hun, kan ikke du ta opp anamnese på neste pasient så sitter jeg i et hjørne og gjør ferdig dette? Jo, selfølgelig :D Og vips! Fikk jeg delta mer enn jeg hadde gjort på de forrige pasientene... Rævslikkerland, dette her altså...
Å ja, også må jeg fortelle om kveldskurset på mandag. Da skulle vi lære å undersøke damer nedentil med en bonus av puppesjekk. Og ikke nok med å øve på dokkene, neida, det var frivillige lærere som stilte med sine egne underliv!!! Helt sykt, altså! Mens jeg står der med fingrene inni henne så sier hun "Ja, nå tror jeg du er der. Kjennes det bruskete ut? Ja, da er det nok livmorhalsen..." Syke greier. Men stor respekt til damene (som ikke var noen av de vanlige lærerne våre, altså!) Senere i uken fikk jeg bruk for det jeg hadde lært for da fikk jeg lov å sette inn spekulumet før legene gjorde kolposkopi som det heter når man ser nøyere på de som har fått dårlige celler på celleprøvene.
Tirsdagen hadde vi kurs i hvordan man skal snakke med aboriginees. Du må visst små-/tørrprate en stund og bli venner med dem før du kan begynne med noe som helst. Vi lærte også litt om historien deres som er HELT grusom. Jeg var ikke klar over hvor forferdelig den er og den kan oppsummeres med at de først etter 1969(!!!) ble betraktet som mennesker!!! Helt vilt. Men onsdag ettermiddag måtte jeg ta opp en anamnese på en inneliggende pasient og min var tilfeldigvis aboriginee :D Så jeg fikk testa ut det jeg hadde lært og jammen funka det! Hun delte fra sin traumatiske barndom med flere års misbruk og hvordan hun hadde det nå osv. Helt forferdelig, men også interessant å få innblikk i en folkegruppe jeg visste så lite om før jeg kom hit.
Tirsdag skjedde det også noe annet jeg kan tenke meg dere synes er litt juicy. Jeg ble nemlig hentet på sykehuset av en fyr som heter Michael som jeg ble kjent med gjennom tinder. Vi dro til Darby st. (gata med alle de søte restaurantene, kafeene og butikkene) og skulle ta en kaffe. Han hentet meg 15.30... Skravla gikk i ett og kl 19 så spurte han om jeg måtte hjem eller om vi skulle spise middag også.... Så ble det middag og kl 21.08 fikk jeg en bekymret melding fra Bec som lurte på om jeg var i live! Hahaha. Så koselig å ha noen som "venter" på at du kommer hjem. Som dere skjønner hadde vi det veldig hyggelig og pratet masse, men jeg følte ikke det var noe mer enn vennskapelig. Jeg vet ikke hva han tenker, og han er utrolig snill. Tilbyr seg å hjelpe meg med sykler og biler og skal ta meg med hit og dit... Han er sykepleier og holder på å lære seg norsk på fritiden. Haha. Men ikke helt min type... Men har fortsatt å holde kontakten, og nå spurte han meg akkurat ut på middag på lørdags kveld også. Har ingen grunn til å si nei til det heller... Jeg trivdes jo veldig godt med han! Han har 10 søsken og har vokst opp i et kristent hjem (katolsk). Han er faktisk vegetarianer også. Morsom type.
Onsdag kveld var kjæresten til Liv her i huset og de to lagde middag til oss alle fire. De hadde østers, men siden jeg ikke spiser det hadde de også laget pasta med kylling, pesto, pinjekjerner og semi-tørre soltørkede tomater (som er det mest fantastiske jeg har spist i mitt liv). Vi lo, og hadde det såå koselig. Adam er helt herlig, og han og Liv passer så bra sammen. De kommer til å få megablonde barn! Også så vi Wonderland sammen, som er en veldig australsk såpeserie som jeg hadde startet å se før jeg kom til landet.
Torsdag kveld ville jeg trimme litt, så jeg bestemte meg for å sykle ned til havbassengene ved Merewether og svømme. Jeg svømte 1000 m til tross for en kjip krampe mot slutten. Stolt! Og det var HELT FANTASTISK VAKKERT. Jeg er målløs over hvor nydelig det er her! Så syklet jeg hjem og fortsatte å være fortvilet over hvor ekkel, liten og fæl sykkelen var. (Jeg kjøpte den av en av de norske som var på utveksling i fjor). Så i ettermiddag (fredag) bestemte jeg meg for å sykle til universitetområdet og prøve å få byttet den i en litt større sykkel. Dette til tross for at Michael har sagt jeg kan få låne en sykkel av han. Jeg liker å være selvstendig. Sykkelturen tok sin tid... Ca 1 time. Og nå har jeg blitt stygt solbrent i teit skille... Men fikk bytta inn i en litt større mer bysykkeltype i mørkeblå. Litt a la det jeg ruller på i Oslo. Me like. En av de som jobbet frivillig på denne sykkelsjappa skulle sykle hjem fordi han skulle på jobb i en bar. Han tilbød seg å vise meg den kjappeste veien tilbake til byen og det endte opp med å bli en koselig sykkeltur tilbake hjem som tok ca en halvtime :D Han fyren var forresten HELT LIK RAGNAR!!! Ikke nok med at han jobbet i sykkelsjappe, men han var tynn og ca min høyde og hadde langt, rødt skjegg. Megahyggelig også. Jeg må le. Så lånte jeg bilen til Bec, dro og så på en bil jeg kanskje skal kjøpe og kjøpte inn kjeks og ost og stæsj for å dra på piknik med alle turnuslegene... Det var hyggelig, men det ble fort mørkt og masse mygg og jeg er litt lei av å snakke om sykehusgreier heeeele tiden. Men nå stuper jeg. Snakkes!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar