Fødeavdelingen

Jeg lovte dere et innlegg om fødslene jeg har sett... Dessverre ble det ingen fødsler på den siste vakta mi, så kunne like gjerne skrevet om det midt i uka da jeg var i gang... Anyways. Dette var altså forrige uke.. Vi er fire stk i min gruppe som skulle dele på dagvakt, aftenvakt og nattevakt denne uka, og alle måtte gjøre minst én nattevakt. Vi skulle egentlig få til 4 vakter i tillegg til orienteringen mandags formiddag, men da alle hadde planer i helga ble vi enige om å gjøre bare 3. Jeg tok mandag ettermiddag, natt til torsdag og fredag morgen.

Mandag ettermiddag kledde mine smånervøse føtter på seg de lilla nikeskoene mine. Sykt deilig etter å ha brukt ballerinasko på sykehuset i flere uker. Vi fikk til og med ha på oss scrubs, som også er digg. Synes det er ekkelt å bruke private klær på sykehuset! Scrubsene var megakorte, svære og så morsomme ut. Jeg rullet mine opp til rett under knærne så det ikke så ut som klovnebukser. Flere av jordmødrene trodde jeg prøvde å starte ny trend.. Men nei, det var bare det at buksene ikke var laget for 1,80m høye nordmenn.

Jordmora jeg skulle gå vakt med passet på et søtt par i 20-årene som skulle ha sitt første barn. Hun var russisk og han australsk, og dette var andre eller tredje dagen de var inne. Ting gikk veldig sakte fremover, og jeg ble fortalt hun var 4 cm dilatert. Hun lå på drypp og hadde jevne veer. Siden hun hadde fått epidural så kjente hun ikke så veldig mye til dem. Vi måtte følge nøye med på barnet hele tiden, det gjør man via en maskin som heter CTG. Det begynte å se litt mistenkelig ut, så jordmorda snakket med legene på vakt og de begynte også å se litt bekymret ut. Det ble foretatt en vaginal undersøkelse (opptil flere, faktisk) og det viste seg at nå var hun helt dilatert! Altså 10 cm.. (Det hadde gått 3-4 timer siden jeg kom, altså...) Da de oppdaget det fikk hun en times tid til å hvile også skulle vi begynne å presse babyen ut. Jeg sier "vi", men mener selvsagt "hun". Vet ikke hvorfor jeg alltid sier det, men jeg føler vel at jeg er med i prosessen på et vis :P

Hun gjorde en kjempegod jobb, er visst vanskelig å presse når man har epidural og aldri har gjort dette før. Men "bub" som de kaller babyer her kom ikke ut. Min oppgave i det hele var å notere hjertefrekvensen på barnet etter hver rie. Og den ble lavere og lavere, men den kom seg opp igjen. Etter en god stund bestemte legene at det var på tide og gjøre et inngrep. Nå måtte barnet ut. Instrumentet de valgte da var vakuum. Det er en slags liten kopp som suges fast i hodet på barnet også kan dra babyen ut samtidig som mor presser. Noen ganger må man også gjøre et lite kutt i huden ved åpningen slik at man får plass til å plassere dingsen. Det ville legen gjøre, og siden alle var opptatt med sitt fungerte jeg som en slags operasjonssykepleier. Hentet sakser og åpnet dem for han osv. Når legen dro og mammaen presset kom baby ut på to rier. En nydelig liten gutt som pustet og skrek som bare det. Han fikk ligge på brystet til mamma og hun og pappaen så ekstremt forelsket ut. Hun snakket masse russisk til babyen osv. Det var en veldig bissar situasjon. For der oppe med den nye, lille familien var alt så vakkert, lyst og lykkelig. Mens det jeg sto nærmest var et stort, blodig gørr. Først måtte placenta (morkaka) fødes, også måtte legen sy sammen det som nå hadde blitt et stort blodig kutt i perineum. Godt ikke familien så det der, for det var naaaasty! :P Jeg ble veldig rørt da jeg så hvor glade de var for deres nye familiemedlem. Men jeg sippet ikke, altså! Fødsel og sånn er kult, men jeg var mest opptatt av babyen. Så håper jeg kommer til å like pediatri så mye som jeg tror jeg gjør!

Etter den fødselen var ferdig og alt var vasket og rent fikk jeg være med inn til en kvinne som var Jehovas vitne og der fødselen var så vidt i gang. Veldig viktig at man passer på at de ikke blør, siden de nekter å ta i mot blodtransfusjoner. Da var klokka begynt å nærme seg vaktskifte, og hadde jeg hatt bil kunne jeg bare ha blitt, men dette var før jeg fikk bil så jeg måtte enten ta buss eller sitte på med en av jordmødrene. Jeg valgte det siste, for da fikk jeg vært der en halvtime til.

Den neste vakta var nattevakten. Den familien jeg skulle være med å passe på var nå et lesbisk par som hadde en svoger eller noe som hadde donert sperm og dette skulle bli deres andre barn. Den av de som ikke var gravid var megaflink til å støtte mens veene kom, og de hadde fantastiske teknikker for å klare seg igjennom det hele. Men ting gikk sakte, og jeg fikk beskjed om at jeg bare kunne gå og legge meg, så skulle de vekke meg hvis noe skjedde. Jeg hadde sovet ca 4 timer da jordmora kom og sa nå starter vi å presse om 4 minutt! Jeg hoppet opp, spiste en bit av en sjokolade og omtrent løp inn på rommet. Det var også en utrolig vakker opplevelse. Ting gikk kjempefint, og babyen omtrent hoppet ut til slutt. Det var jo det andre barnet - da går det alltid fortere. Hun revnet litt nedentil og en lege kom inn for å sy. Hun synes det var veldig gøy å forklare meg mens hun holdt på å sy, så jeg sto der rett opp og ned å stirra på at hun sydde dritlenge. For hun var pirkete. Det skulle jeg ikke ha gjort, for plutselig ble jeg kvalm, varm og svimmel. Shit, jeg nærmer meg besvimelse igjen... Så jeg satt meg ned på badekaret i rommet. Kjente at det ikke hjalp skikkelig, så jeg sa jeg går ut litt. På vei tilbake til pasientrommet jeg hadde sovet på mistet jeg helt synet og jeg brukte armene for å føle meg rundt en sving til en korridor der det ikke var noen. Her la jeg meg forsiktig ned på bakken og løftet bena langs veggen. Kort tid etter det ble jeg mye bedre med en gang. Tok meg litt å drikke, litt mer sjokolade og tilbake til kvinnen og legen som FORTSATT satt og sydde. Etter alt det var klart, babyen hadde det fint og vi hadde inspisert morkaka.. Så var klokka blitt rundt 6 og jeg fikk dra hjem. Jeg dro en tur til stranda, så soloppgangen (for nå hadde jeg fått meg bil), også dro jeg hjem og la meg.

Siste vakta var dritkjedelig, så den gidder jeg ikke å fortelle om... Men ja! Sånn var føden :D


Neste vakt var nattevakt